– Fartøyshåndtering på veldig høyt nivå

I sommer ble 170-årsjubileet feiret med flagg, fanfarer og båtkortesje langs Mjøsa. Nå blir vi med på ferden sørover fra Hamar mot Minnesund og ned elva Vorma til Eidsvoll.

– Sørgående rute er den absolutt mest spektakulære. I Vorma må vi følge en gammel mudret kanal, merket med bøyer og overrett-merker på land, og det er såpass trangt at vi kan ikke snu noen steder før Eidsvoll. Her i elva er maskinen alltid bemannet, og begge navigatører er på broa hele veien, samt én matros til rors og én som ankervakt, forklarer Aspeli. 

– Ligner ikke noe annet

Han har jobbet mange sesonger på Skibladner, de siste fem årene som fulltidsansatt kaptein. I rolige perioder på vinterstid tar han fortsatt vikarturer som styrmann for sin tidligere arbeidsgiver Color Line, og kan skrive under på at forskjellene er store. 

– Ja, det er vel den strakeste motsetninga du får. Men det er jo dette her som er gøy, da! Å seile med dampmaskin og skovlhjul, det ligner ikke noe som helst annet, og kan ikke læres på skolen.

– Skipet skal håndteres skånsomt i alle slags vindforhold, uten de moderne hjelpemidlene andre har. Skovlene går på felles aksling, det er ingen direkte propellstrøm mot roret, og vi har ingen baugpropell. Vi er avhengig av god styrefart og dyktige mannskaper. I all ydmykhet vil jeg påstå at dette er fartøyshåndtering på veldig høyt nivå. 

Tett samarbeid

Den manuelle håndteringen krever svært godt samarbeid mellom mannskapet, som består av om lag 15 stykker på hver tur: fire på dekk, to i maskinen, og et varierende antall i restauranten.

– Vi er seks personer som samarbeider om å ta båten til og fra kai, med aktiv bruk av fortøyninger og maskin. Du er helt avhengig av at alle fungerer optimalt på sin post. Jeg må faktisk hensynta hvordan de håndterer maskina under manøvrering, siden de forskjellige maskinsjefene manøvrerer litt forskjellig. Fra- eller pålandsvind påvirker også hvordan vi styrer, forteller Aspeli. 

Kunnskap i arv

Under dekk er det maskinsjef Mads Bryhni og maskinist Tobias Skoglund Jacobsen som sørger for riktig maskinkraft. Når kapteinen dreier i maskintelegrafen oppe på bro, sender den umiddelbar beskjed om hva som må gjøres. 

– Vi må bruke maskinen og fortøyningene aktivt når vi legger til og fra kai, og det krever mye maskinkraft å vri skipet i den posisjonen vi ønsker. Det må godt samarbeid og flinke folk til for å få det til å fungere. Svikter ett ledd, får vi fort problemer. Men dette har vært en super sesong, uten problemer eller avlysninger, forteller maskinist Jacobsen.

Han er i høst i gang med tredje års studie i maskinteknisk drift ved USN i Horten. Dette er første sommeren han har maskinpassersertifikat og kan seile som maskinist, etter fire sesonger som matros om bord.

– Det krever mye kunnskap, som går i arv. Jeg har lært masse av erfarne maskinister. Dampmaskinen har ikke sensorer eller målinger, så vi må følge med fysisk og visuelt om maskinen har det bra. Og det har den. Ja, jeg vil si at den går som en sveitsisk klokke, smiler Jacobsen. 

 – En spesiell jobb

En annen med sommerjobb om bord er matros Tea Jøraasen Olsen, som starter siste år på bachelor nautikk i Ålesund i høst. Før det har hun sin andre sesong på Skibladner, der hun blant annet får tilbrakt mye tid til rors. 

– Her må man styre hele tida, og det gjelder å ta i skikkelig. Det er spesielt å jobbe på et 170 år gammelt skip som fortsatt fungerer så godt som det gjør. Det gir meg en annen erfaring enn moderne skip gjør, sier hun. 

Tøft men givende

Det blir lange skift om bord, med opptil tolv timers seiling seks dager i uka. Mye av tiden tilbringes utendørs i alt fra regn og vind til hetebølge. Nede i maskinen ble det målt opp mot 50 graders varme i sommer. Kaptein Aspeli roser gjerne innsatsen mannskapet gjør.  

– Det kan ta på, og man må like dette livet. Men vi er kjempeheldige som har stor kontinuitet på mannskapssida. Folk trives, og mange jobber her under friperioder fra andre jobber. Det er veldig få som nøyer seg med en sesong på Skibladner, de kommer tilbake år etter år.