– Nesten ingen visste at far var krigsseiler

– Folk visket og tisket om at han var alkoholiker og dranker, men få eller ingen visste årsaken bak, forteller Kjell Ross Bendiksen til Maritim Logg.

Han er sønnen til matrosen og skytteren Knut Ross Bendiksen som seilte i den norske handelsflåten, som var en av de alliertes viktigste bidragsytere under andre verdenskrig.

Knut Ross var marineutdannet i Horten. Fra 1940-1945 tilhørte han blant annet Sjøforsvarets skytteravdeling for handelsflåten som skulle beskytte norske skip.

Norske handelsskip i utenriksfart måtte ha en form for egenbeskyttelse i tillegg til konvoieskorte, skriver «Krigsseilerregisteret».

Fikk medaljer

Knut Ross mønstret på 15 skip under krigen og fikk seks utmerkelser for innsatsen.

Han ble likevel svartelistet i «Bad elements list», som Maritim Logg tidligere har skrevet om.

– Han var prinsippfast og unngikk nok ikke en krangel om han mente at noe var feil. Han hadde noen disputter med kapteinen. Jeg vet også at han nektet å seile et par ganger, da instinktet hans sa seilasen skulle bli farlig eller umulig, sier Kjell Ross.

Det står ikke noe hvorfor Knut Ross ble svartelistet, de som ble svartelistet hadde heller ingen tilsvarsrett. Svartelistingen kan være årsaken til at han aldri dro på sjøen igjen etter sin hjemkomst i 1946, tror sønnen som har vært kritisk til at sjøfolk ble kalt «dårlige elementer».

Mistet skolegangen

Sammen med en søster og en bror, vokste Kjell Ross opp med faren og moren på Setermoen i Troms.

– Vi mistet mye av barndommen og skolegangen på grunn av fars traumer. Han fikk aldri hjelp og det var drikking og mye mareritt på natta. Vi ble vekket av skrik og hyl. Men det verste var å være i konstant beredskap for neste utbrudd. Vi mistet fokus og konsentrasjon og det ble dårlig søvn.

Mye av Knut Ross sine traumer skyldtes at han allerede som 19-åring så døden på nært hold. Han så skip frakte kasser med døde og halvdøde mennesker med manglende bein, armer og øyner, har han fortalt sønnen. Innvollene kunne tyte ut av kroppene.

Knut Ross måtte også fraseile skrikende sjøfolk som lå på sjøen etter at skipene hadde blitt torpedert, i følge Kjell Ross.

Faren slet, forståelig nok, lenge med dette. Men han var aldri voldelig eller ubehagelig mot barna. Han vær en kjærlig og god far, tillegger Kjell Ross.

– Det verste med vår barndom var egentlig mangelen på respekt og anerkjennelse på hva far hadde vært igjennom og bidratt med for landets kamp for frihet. Få eller ingen visste at han hadde vært på sjøen og kjempet mot nazistene. Det hadde hjulpet far, men det hadde også hjulpet oss. Det gjør meg sint at samfunnet kunne la det skje.

Mye skam

Det ble ryktespredninger, baksnakking og fordømmelse som medførte mye skam.

– Vi burde egentlig følt på enorm stolthet for fars innsats. Det ble en del slåssing i løpet av barne- og ungdomsåra på grunn av drittsnakkingen.

Det at samfunnet ikke anerkjente faren og mange av de andre krigsseilerne i etterkrigstiden, synes Kjell er forferdelig trist.

– Da han kom fra krigen til Oslo og meldte seg til hyrekontoret ble han fratatt pass og seilebevis. Han fikk en bukse og en skjorte, men ikke sko, det var ydmykende. Når jeg tenker på hvordan noen av krigsseilerne ble behandlet etter deres bidrag blir jeg forbanna.

Ble anerkjent én gang

I løpet av sin barndom var det bare en gang Kjell Ross så at faren fikk anerkjennelse og en takk. Historien har brent seg inn i hans minne.

– Jeg var bare åtte år gammel og det var «Forsvarets dag» på Setermoen der Forsvaret skulle vise fram krigsmateriell og personale. En drilltropp kom marsjerende med et befal i front. Da befalet så far, så stoppet han opp hele marsjen og gikk rett bort til far som hadde på seg dress med medaljer og patcher. Befalet gjorde honnør og far gikk rett opp i giv akt. I ettertid har jeg tenkt mye på dette og tenkt at det var den eneste gangen noen viste respekt og visste hva far hadde vært igjennom, sier en gråtkvalt Kjell Ross og tørker bort noen tårer.

Det har tross alt gått bra med barna til krigsseileren Knut Ross Bendiksen. Selv med en vanskelig barndom, preget av fyll, skam og redsel som gikk utover skolegangen, har søsknene ironisk nok blitt pedagoger alle tre.

– Man kan godt si at vi er løvetannbarn. Det ble folk av oss også.

Nå ønsker Kjell Ross at Norge og myndighetene skal lære mest mulig av historien og ta skikkelig vare på framtidige krigsseilere og veteraner når de kommer hjem fra en krig.

– Vi kan ikke la historien gjenta seg, at framtidige krigsseilere ikke får den anerkjennelsen, respekten og den medisinske behandlingen de fortjener etter en innsats for storsamfunnet. Det er en skam det som skjedde, den skammen må ikke gjentas, avslutter han.