Mitt skip er lastet med: Elever

I styrhuset står kaptein Torstein Halvorsen og hjelper elevene Lea Sørensen og Maria Homdrom Hansen å lese kart på den gamle måten.

– Jeg liker meg veldig godt på broa. Jeg sikter mot å bli navigatør. Men jeg vil ha fagbrev som matros først, for å få forståelsen av hele skipet, sier Hansen.

– Vi har lærere som fortsatt seiler, det er veldig inspirerende å være så tett på et maritimt miljø. Jeg lærer livet på sjøen på en helt annen måte enn om jeg hadde gått på skole på land, sier Sørensen.

Kaptein Halvorsen er enig. Han kan ikke skryte nok av skoleskipet som har sin base i Marviksbukta ved Kristiansand. Halvorsen var selv elev her og studerte på «Lofoten» sin forgjenger, MS «Sjøkurs».

– Jeg hadde et kjempefint og lærerikt år. Det er vel derfor jeg er her nå. Jeg vet hvor fint jeg hadde det og hvilket grunnlag jeg fikk her. Nå vil jeg være med å gi de nye elevene den samme gode opplevelsen, sier han.

Tett på

Halvorsen underviser i skipstekniske fag, i tillegg til å være kaptein på skipet. Forholdet mellom de ansatte på skipet og elevene er usedvanlig tett. De bor, spiser og jobber sammen 24-7, utenom skoleferiene.

– Det er høyt under taket. Det blir mye fleip, og vi kommer tett på hverandre både faglig og sosialt. Elevene tøyser mye, også med oss, og det er en herlig energi, sier kapteinen.

Lærerne inspirerer

For Hansen og Sørensen er det inspirerende å vite at Halvorsen, som var elev i 2010, i dag har blitt kaptein. Maritim videregående skole Sørlandet, skoleskipet «Lofoten» tilbyr utdannelse for matroser og skipsmotormekanikere. Men de fleste av elevene Maritim Logg snakker med, har allerede planlagt å bli navigatører og maskinister.

– Det er fint å være til inspirasjon. Men vi trenger påfyll av sjøfolk over hele linja, ikke bare offiserer. Våre elever vil jobbe både i styrhuset, i maskinrommet og på dekk, fortsetter kaptein Halvorsen.

Ingen frafall

Så mange som en av fem elever dropper ut av videregående utdannelse, ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå. Blant yrkesfagelever er det enda verre, her er frafallet en av tre. Dette er blant de store bekymringene i Norge – men på skoleskipet «Lofoten» fullfører alle elevene utdannelsen.

– I år, som i fjor, fullfører alle elevene. Det er vi veldig stolte av, sier rektor Harald Rønning.

Han understreker viktigheten av å utdanne nok sjøfolk med riktig utdanning, erfaring og sikkerhetsklarering for framtiden, men synes det går for tregt.

Rønning påpeker at skipsbransjen opplever et skrikende behov for sjøfolk. Derfor ble for eksempel 112 russiske og 20 kinesiske kapteiner godkjent som skipsførere i den norske handelsflåten fra januar 2023 til sommeren 2024. Samtidig må 5000 av dagens offiserer erstattes de kommende årene.

– Det forventes muligheter innenfor sjømat, havvind, flerbruk av havet, mineralutvinning på havbunnen og karbonfangst og -lagring. Og så har vi sikkerhetssituasjonen, som også vil kreve norske sjøfolk. Norge må styrke maritim utdanning helt fra videregående skolenivå, sier Rønning.

Han mener myndighetene ikke har tatt innover seg alvoret, og at vi må begynne nå om det skal bli nok sjøfolk i framtiden.

– Det er på høy tid å opprette flere maritime elevplasser på videregående skoler i Norge. All erfaring viser at det er her rekrutteringen av flest sjøfolk skjer.

I dag har «Lofoten» 60 elever i kullet. Rønning ønsker å øke tallet til 90 og ber om tilretteleggelse fra myndighetene.

Godt miljø og trivsel

På dekk møter vi matroselev Mathias Dyrhaug og maskinelev Thomas Lavdal. De skal slippe ankeret, sammen med matroslærer Sakarias Hegle. Det kommer et drønn, og ruststøvet står i været i det ankeret fyker ned i vannet. Her gjelder det å ha riktig utstyr og vite hvordan man skal håndtere de enorme kreftene.

– Det er fint å henge med lærerne, også i fritiden. Vi digger lærerne. Sakarias er vår lærer, men også som en storebror som lærer oss ting, sier Dyrhaug.

Han får tommelen opp og et bredt smil av Hegle.

Verken læreren eller elevene er overrasket over den eksepsjonelle fullføringsgraden på skoleskipet.

– Det er miljøet og trivselen som gjør at vi ikke dropper ut. Vi bor så tett på hverandre, vi er som en stor kompisgjeng alle sammen. Det er gøy å gå på skolen, sier Dyrhaug.

At lærerne ikke er «vanlige» lærere, men sjøfolk, med en annen pedagogisk tilnærming, som er mer praktisk, er også en forklaring, tror Dyrhaug.

– Mange av oss var lei av den teoretiske skolen, der vi satt på skolebenken. Her lærer vi å være sjøfolk, vi bor på «skolen». Det gjør det vanskeligere å la være å møte opp, sier Lauvdal.

Kost og losji med i prisen

Klokken er 12. Det er lunsjtid, og elever og lærere samles i restauranten for å spise. Internatansvarlig Thor Adolf Bruslåtta og forpleiningsassistent Sissi Johansen sørger for mat og drikke. Det er deilig, varm pasta og salat på menyen.

Her er det ingen som må lide med tørre brødskiver med svett gulost og lunka saft, slik som VGS-elevene på land.

Skoleåret koster maks 55.000 kroner etter at man har trukket fra stipender som alle elever får. Da får man de fineste lugarene. Er man fornøyd med standard lugar koster skoleåret 42.000. Elever kan søke om studielån på 39.000. I realiteten må man ha rundt 3000 for å kunne gå her.

– Kostnadene er ikke noe hinder for elevene. Husk at man også får kost og losji inkludert i denne prisen. Spise må man, uansett om man er på et skoleskip eller går på en vanlig skole, det koster jo også mye penger, sier Bruslåtta.

Trivselen til elevene får han bekreftet gjennom matbudsjettet til skolen.

– Vi håper å spare penger på matbudsjettet når elever som bor i nærheten drar hjem i helgene. Men de fleste velger å være her, med god mat og gode medelever, ler Bruslåtta.

Ekstra attraktive

Læring i et maritimt, autentisk miljø gjør også elevene veldig attraktive etter endt skolegang, ifølge rektor Rønning.

I maskinrommet er maskinistene Sigurd Vingerhagen og Stian Eidsaa ikke i tvil: Hadde de selv vært arbeidsgivere som skal ta inn lærlinger, hadde de valgt elever fra et skoleskip.

– Fordi de har mer i fingrene når de kommer fra et skoleskip enn fra skolebenken. De er nok flinkere lærlinger og sjøfolk fra begynnelsen av, sier 1. maskinist Stian Eidsaa.

Vingerhagen er enig, men legger til at elever fra vanlige skoler kan bli vel så gode sjøfolk i lengden.

– Elever herfra har en fordel, men den forskjellen kan nok utjevne seg. De flinke vil bli gode sjøfolk uansett, men her lærer man disiplin og livet på sjøen tidligere. De må stå opp om morgenen, de må vaske klær og lugarer. De må lære seg å leve om bord, og jobber tett på kollegaer. Det er noe man ikke lærer på vanlige videregående skoler.

Eidsaa kjente ikke til skoleskipene da han tok sin utdannelse, men sier at i dag ville han valgt et slikt tilbud.

– Her kommer man kommer rett inn i det maritime miljøet, sier Eidsaa.

Venner for livet

Matros-eleven Maria Homdrom Hansen beskriver skoleåret som en blanding av militæret, folkehøgskole og leirskole. Sørensen, Dyrhaug og Lauvdal er enige.

– Det er både givende og lærerikt. Og man får venner for livet. Jeg kommer fra Mosjøen og har dratt hit til «Sørlandet» på skole. Dette er ikke noe jeg valgte tilfeldig, men fordi jeg vet at jeg vil på sjøen. Da er det lett å motivere seg, særlig når skoleåret er så utrolig bra, sier Lauvdal entusiastisk.

Disiplin

Hver morgen er det oppmøte på flaggdekk kvart over sju. Det er obligatorisk oppmøte, og alle må være til stede før oppstillingen er «godkjent». Det hjelper elevene å dra hverandre opp.

– Det er ikke så populært å være den som forsinker alle andre. Vi lærer at vi er en del av et system. Og det gjør oss mer ansvarlige, sier Lea Sørensen.

– En bedre forberedelse til læretiden får man ikke. Nå vet jeg at jeg lett blir sjøsyk, det hadde jeg ikke visst om jeg satt på en skolebenk på land, ler Hansen.